Et litt personlig innlegg om hvor viktig det er å ha noen å snakke med.

Det er våren 2014. Jeg er på vei hjem fra Trondheim til Halden for sommerferien. Jeg sitter på nattoget og har kun tatt eksamen i to av fire emner. Jeg sover sporadisk. Sitter oppe og skriver på datamaskinen.


Det er ingenting unikt eller deleverdig ved den gangen jeg opplevde depresjon på kroppen. Men det er en historie her jeg tror mange vil kjenne seg igjen i.


Jeg skriver dette fordi jeg vil vise at jeg bare er en av millioner. Fordi mange har det verre enn dette akkuratt nå.


Ingen av "vilkårene" som gjorde at jeg syns det var godkjent å påta seg en en selvdiagnostisering av depresjon for, var tilstede. Jeg hadde det ikke spesielt kjipt. Tvert imot. Høsten 2013 hadde jeg begynt på europastudier med engelsk ved NTNU. Jeg bodde for meg selv i et kollektiv jeg likte, med to nære venner blant annet. Jeg hadde fått meg venner på studiet. Følte jeg passet inn.


Meg, høsten 2013

Men likevel brukte jeg mye av våren 2014 på å låse meg inn på rommet. Jeg følte meg alene. Jeg følte meg sårbar. Noen ganger måtte jeg gå fra lesesalen for å sitte på Dragvolls HC-do i bygg 8 fordi jeg fikk trangt om å puste. I påska dro jeg tilbake til Trondheim for å sitte på min egen hybel, alene så jeg kunne stirre i veggen. Jeg ville vekk fra alt. Ingen steder var trygge. Å spise gjorde meg kvalm.


Det var jævlig.


Mamma og pappa sa: "få deg luft."


Så jeg gikk.


Jeg gikk på nettene. Jeg gikk på kveldene. Jeg tok bussen rundt Trondheim uten mål og mening. Gikk av om jeg så noen jeg kjente. Tok bilder av natta. Satt søvnløst på Internett. Sov lenge på dagen. Våknet av meldinger kl 12 i mai-måned som spurte "hvordan var sensoren din på muntlig" hvorpå jeg svarte at jeg ikke hadde møtt opp.


Trondheim våren 2014


Jeg hadde et bokmerke på hurtigraden på nettleseren min markert kun som "•". Det var informasjonssiden til studentsamskipnadens psykologtjeneste. Jeg var aldri der.


Så følte jeg meg gradvis bedre igjen.


Hvorfor søkte jeg ikke hjelp?


Jeg syns det var for vanskelig. Her er det jeg prøver å få frem i innlegget: for å få hjelp med noe psykisk må du gjennom et par terskler.


For det første, må du selv innse at du behøver profesjonell hjelp. For det andre, må du møte opp in real life eller ringe for å avtale time hos - for eksempel - fastlegen din eller psykologtjenesten til samskipnaden. Så må de sende deg videre. Stå i kø.


Jeg kom bare til første steg.


For folk som sliter med psyken virker oppgaven uoverkommelig. Nå virker det veldig lett å se stegene, men jeg er jo et friskt menneske.


Gjør det enklere å snakke med noen


Vi må gjøre det enklere å komme i kontakt med noen man kan snakke med. Noen som kan sette ting i perspektiv. Det er ikke lett for venner og familie å relatere seg til noen som sliter psykisk. Man trenger å snakke med noen som er utenfor, men som kan gi gode råd.


Vi har alle en fastlege. Alle burde også ha en fast psykolog å gå til. De fleste trenger ikke å snakke med en psykolog, men for de som trenger, burde det være enkelt og smertefritt å ta turen.


Halden Venstre foreslår, i programmet vårt, nettopp det. En slik ordning, og flere lavterskeltilbud er veldig viktig for unge som blir usikre. Og eldre. Det er helt nødvendig.


Hver femte student sliter med alvorlige psykiske helseplager, i følge Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT 2018, 2014). Og omtrent like mange elever sliter - spesielt tilknyttet eksamensstress i følge UngData. Det er vanskelig å vite hvordan det er for hvermansen, men sannsynligvis er ikke utsiktene der så mye bedre.


Psykiske helseplager er ikke et nytt fenomen, men vi mister så mange mennesker til det; de som sliter mister så mange år av livene sine. For mange sliter.


Som samfunn, og med-mennesker, er det opp til oss å hjelpe hverandre ut av det.

23 visninger
Bli med i enda en e-post-liste:
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Twitter Icon
  • Grey Pinterest Icon
  • Grey Instagram Icon
  • Grey Snapchat Icon
instagram & twitter
@anneheba

© 2023 by Arianna Castillo​. Proudly created with Wix.com