En urosa rosablogg, som handler om det å være valgt til vara i kommunestyret i Halden. 

Siden sist har jeg fått vite at det ikke er jeg som er rettmessig idé-eier av betegnelsen "corantene". Det gjorde meg trist.


Dagene går enda. Jeg har begynt å savne vennene mine. I alle fall i fysisk forstand. Det er altså over en uke siden universitetene stengte.


Artikler om grusomt høye dødstall kommer fra Italia. Og det norske markedet sliter som bare søren allerede.


Amund og jeg kjøpte leilighet for to uker siden. Og nå sitter vi her og lurer på om vi får lån. Har noen gode råd? Rimelige råd? Nå som de gode rådene er dyre.

Jeg som lurer på om banken ringer meg tilbake.

Vi går usikre tider i møte og mye annet enn regresskrav tar opp stor hjernekapasitet for meg for tiden. Håper at også denne perioden kan bli noe vi blir vane med.


Hold avstand fra hverandre, folkens.

Som alle andre i Norges land sitter jeg i "corantene" (ja, jeg prøver å gjøre dette til et begrep) som følge av Corona-viruset. Jeg vet ikke om jeg har vært syk med Corona, forkjølelse eller influensa. Og vi vet ikke når samfunnet går tilbake som normalt. Jeg kommer meg ikke til Halden uten mulighet til å ta tog med regler om sosial distansering, så om jeg får deltatt på noen møter fremover er usikkert - om det blir noen møter i det hele tatt. Universitetet er stengt. Som alle andre, er også jeg i en usikker situasjon.

I går hadde vi kollokvie digitalt.

Samboer, mamma og pappa har i løpet av de siste dagene hatt de samme symptomene jeg hadde for en uke siden, og jeg mistenker da jeg fikk et lite bekreftende svar fra lege, at jeg alt hadde smittet disse og utallige flere personer i Oslo, Halden, langs Østfoldbanen og på universitetet. Har veldig vond følelse for at jeg potensielt kan ha smittet masse mennesker i risiko. Før nå har ikke forkjølelsessymptomer uten tilstedeværelse i smittesonene (Italia, Kina) vært ansett som mulig Corona-tilfelle. Det frustrerer meg at ikke jeg fikk beskjed fra legen eller legeresepsjonen å ta det mer alvorlig. Jeg hyller alle helsearbeidere, men til neste krise, må vi ha klarere beskjeder fra helsemyndighetene tidligere av, før viruset sprer seg så mye som det har gjort nå. Så hold dere borte fra folk om dere kan - ikke alle får symptomer.


Uansett. Inntil nå har vi hatt det helt ok. Vi er såpass heldige at vi har tilgang på et annet sted i Oslo, og er derfor her, oppi skogen til ting åpner opp igjen. Det hadde vært fryktelig å bo, to stk, i leiligheten på 23 kvm de neste ukene. Men vi er heldige at vi kan være oppi skogen i samme kommune.


Dagene går, og målet foreløpig er å lage planer for å følge dem. Kommer med noen oppdateringer utover.


Hold avstand og hold dere trygge i mellomtiden!

Det er en kjent sak at Venstre og fagforeningene har et dårlig forhold.


Med dårlig forhold mener jeg:

Jeg vet ikke helt hvorfor forholdet er så dårlig. Det jeg vet er at retorikken mellom oss er dårlig til tider. Og jeg vet det er en del ganske vassen politikk på arbeidsliv i Venstre kan være frustrerende, men: HEI, kan dere snakke sammen istedenfor kanskje? Hadde ikke det vært bedre. Det gikk gikk for Abid og Trine å snakke åpen ut sammen. Se på dem nå.

Hvorfor snakker jeg om fagforeninger?

Fordi jeg snek meg inn i 8.mars-komiteen i Halden. Rødt tok initiativ for at alle skal inviteres til årets 8.mars-komité. Det har medført at til og med FrP har engasjert seg.


Her er historien min om veien til kvinnedagsfeiring:


Venstre er hverken fagforeningers eller 8.mars-komiteens beste venner

For noen år siden ble Oslo Unge Venstre kastet ut av parolemøtet fordi tre rå jenter ønsket å fjerne en parole om innstramming av sexkjøpsloven. Det var ikke særlig populært.


Å oppheve sexkjøpsforbudet og hallikparagrafen (straffelovens § 315) handler om å verne bedre om de som faktisk lever av å selge sex.


Fordi det skjer. Sexkjøp skjer uansett. Det er bare ikke regulert.


Om noen faktisk tar ansvar for de jentene (og guttene) som selger sex, kan de få er sterkere vern og beskyttelse dersom noe som ikke skal skje, skjer. Man kan mene hva man vil om hvor (u)moralsk eller ikke yrket er, men det vil alltid finnes der, i en eller annen form. Og kvinnene som driver med det fortjener et sterkere rettsvern enn hva de har i dag.


Men det er ikke 8.marskomiteen enig i.

Selv prøvde jeg å innføre en liknende parole i Halden. Forslaget falt. Ble ikke så populær. Men fikk høflige svar tilbake, heldigvis.


Hvem tilhører egentlig feminismen, likestillingskampen?

Hva med transkjønnede og skeive menn som opplever seg selv som kvinner, eller kvinner som opplever seg som hen - hva med dem? Kan de tas inn i kvinnekampen, selv om kjønnsorganet er nytt, og de aldri har, for eksempel, opplevd en barndom som jente - med fordeler og ulemper? Kan en mann tale på kvinnedagen? Hvem har plass på kvinnedagen?


Feminisme handler jo om likestilling mellom kjønnene. Men hvor stopper den ene kampen, og hvor begynner den andre?


Her er folk uenige. Noen mener vi skal bruke 8.mars på å snakke om menn og med menn. Jeg er enig i at likestillingen må snakke om både menn og kvinner. Men ikke akkurat i dag. I dag er kvinnenes dag.


Så, tilbake til fagforeninger.

På en av møtene i Haldens 8.marskomité snakket vi om appellanter. Representanten fra en av fagforeningene ville ha frem "hvor viktig fagforeningene og historien bak 8.mars var". Det var ikke nok med én fagforeningstale. Det måtte være en fra de akademiske og en med "jenta på gølvet" (parafrasert av meg, ikke vedkommende). Fordi alt handlet jo om fagforeningene på 8. mars.


Jeg ble litt sint. 8.mars heter jo kvinnedagen. Følte meg fremmedgjort. Denne dagen tilhører alle. Ikke bare de som deltar på fagforeningens kongresser.


Ja, jeg skal anerkjenne at dagen startet fordi det i 1910 var den internasjonale sosialistiske samlingen som vedtok at dagen skulle feires i minne om "arbeidende kvinner". Men, i fare for å være keitete: veldig mange feminister var kommunister i 1910. I dag er det litt annerledes.


Konteksten er riktig, men jeg syns kvinnedagen, i 2020, må tilhøre flere kvinnesakssyn enn kun fagforeningenes.


Misforstå meg rett. Arbeidsrettigheter kommer ikke av seg selv. Jeg har stor respekt for alle de kvinnene før meg, som har sikret meg, rettighetene jeg i dag har.


Men det kan ikke være sånn at kvinnedagen fortsatt skal "eies" av kun ett syn.


Det er én kvinnedag. Vi kan ikke bare lage en ny.


Det finnes så ulike syn på hva som er riktig i verden at vi må godta noe ulike syn for feminismen, også på kvinnenes dag. Ellers mister vi de unge. Ellers mister feminismen de som skiller seg ut fra normalen i parolemøtene. Man skal stå sammen for å styrke kvinners rettigheter, ikke holde dem nede.


Vi må i alle fall snakke sammen med pornoindustrien og sexarbeidere. Det er ikke 1970-tallet lenger.


8.mars burde være en dag for alle kvinner. Så får man heller krangle litt mellom seg i toget.

Bli med i enda en e-post-liste:
  • Grey Facebook Icon
  • Grey Twitter Icon
  • Grey Pinterest Icon
  • Grey Instagram Icon
  • Grey Snapchat Icon
instagram & twitter
@anneheba

© 2023 by Arianna Castillo​. Proudly created with Wix.com